Sult i verden er mye mer relatert til handelspolitikk, mangelen på økonomiske ressurser og statens sammenbrudd enn til svikt i avlinger oppnådd i fremtredende landbruksregioner. Sultene bestemmes ikke av global knapphet, men av mangel på tilgang til mat. Makroøkonomiske spørsmål fjerner problemer i lokal produksjon.
Begrepet mattrygghet har blitt brukt i forskjellige sanser over tid. På 1970-tallet var verdens oppmerksomhet først og fremst rettet mot forsyning og lagring av mat. Under verdensmatkonferansen i 1974 ble den globale matforsyningen ansett som en essensiell faktor for å svare på den knappe tilgjengeligheten av mat i noen regioner i Afrika og andre land med hungersnødsproblemer.
På 1980-tallet ble det klart at forsyningen alene ikke var nok til å sikre befolkningens tilgang til mat. Det ble demonstrert at hungersnød oppstår hvis det er et globalt matunderskudd, og at tilgang til mat avhenger av inntektene og rettighetene som enkeltpersoner og familier kan ha i det sosiale og institusjonelle miljøet der de utvikler seg.
På begynnelsen av nittitallet ble begrepet ernæringssikkerhet innarbeidet, med tanke på at underernæringstilstandene ikke bare skyldes lavt matforbruk, men også helsemessige forhold i befolkningen. Det vil si at dårlige sanitære forhold fører til infeksjoner og diaré som hindrer inntak og bruk av mat, noe som gir en utilstrekkelig global distribusjon av det samme.
I mange år besto det grunnleggende konseptet for matsikkerhet av å kontrollere matkilder innenfor en verdensvisjon sentrert om krigskonflikten. Den umiddelbare bekymringen sentrerte seg om matforsyningen under krigen. Matpolitikk for landbruket under den kalde krigen ble faktisk utformet i form av nasjonal selvforsyning med mat gjennom økonomisk beskyttelse til landbrukssektoren. Det grunnleggende problemet var ikke å være avhengig av import for å imøtekomme matbehov. I følge denne visjonen må all mat som et gitt land krever produseres lokalt, noe som ikke betyr at en nasjonal jordbrukssektor kan vedvare uten utenlandsk valuta fra andre sektorer for å finansiere landbruksproduksjon.
Un sector agrario exportador puede verse en necesidad de importar alimentos que no produce, pero goza de autosuficiencia económica sectorial cuando el dinero recibido por las exportaciones alcanza para solventar los costos de producción y la importación de alimentos. La promoción de la autosuficiencia alimentaria se basa en la idea subyacente de que depender del exterior es peligroso porque en cualquier momento puede haber problemas en los países exportadores de alimentos, desde un bloqueo en los medios de transporte, hasta un colapso del mercado en caso de guerra, lo cual provocaría escasez de alimentos, e inesperado incremento en el precio de los mismos.
Sannheten er at en ordning som er avhengig av total selvforsyning med mat, står overfor sterke problemer, siden noen ganger er en del av nasjonal produksjon dyrere enn importert, og generelt krever landbrukssektoren importert maskiner, utstyr, teknologi og råvarer, som genererer valutautgifter, som fremheves etter hvert som det innenlandske markedet ekspanderer. Lokal produksjon fortsetter å være usikker fordi den er utsatt for tørke, flom og tilfeldigheter, mens matproduksjonen i verden er mer stabil enn noen av landbrukssektorene som utgjør den.
For noen slutter selve konseptet om selvforsyning med mat å være fornuftig når økonomier åpner seg og tillater internasjonal handel. På denne måten vil eksporten av en sektor kunne dekke importen av en annen sektor innenfor åpen makroøkonomisk sammenheng, noe som vil gjøre nødssituasjoner mindre sannsynlige. Det uventede underskuddet i nasjonal jordbruksproduksjon i en viss sektor kan kompenseres ved å øke matimporten på mellomlang sikt, men på lang sikt må en vedvarende økning i importen oppveies av tilsvarende økning i landbrukseksporten og i andre sektorer..
Risikoen for en nasjonal matkrise kan oppstå på grunn av en kraftig nedgang i landbruksproduksjonen i land som eksporterer mat. En jevn økning i oljeprisene vil gjøre matproduksjon og transport dyrere, og begrense tilgjengeligheten og tilgangen. Vi vil se matmangel hvis handelspolitikken endres i USA hvor de holder matlagrene i nødssituasjoner.
Food Security-konseptet er ikke plassert under nåværende omstendigheter, men i muligheten for at fremtidige situasjoner kan oppstå og det har beveget seg bort fra forestillingen om selvforsyning for å spille en viktig rolle i internasjonal handel, der det liberaliserte utvekslingsregimet og internasjonale økonomiske strømmer de kommer store selskaper til gode. Eksportører som opprettholder store overskudd av mat å selge i Mexico, har oppmerksomheten rettet mot etterspørselen som kommer fra mangelen på nasjonal produksjon.
I følge FAO har den globale trenden innen matproduksjon vokst raskere enn verdensbefolkningen, slik at sektoren av befolkningen som er direkte engasjert i landbruksproduksjon blir mindre. Sannheten er at statistikken ikke er helt nøyaktig, og de maskerer globale ubalanser, i noen tilfeller ekstremt alvorlige. Landbruksproduksjonen er tydeligvis ikke den samme i hele verden. Spesielt er noen landbrukssektorer i Mexico lam i møte med import av mat, og ikke på grunn av overskudd i lokal produksjon. Det er velkjent at det hver dag er færre meksikanere som er dedikert til matproduksjon, men ikke på grunn av et overskudd i nasjonal produksjon, men på grunn av forsømmelsen som det meksikanske landskapet har vært i flere tiår.
Konseptet med matsikkerhet finner en av sine grenser for økende urbanisering, fordi tilgang til mat i byer ikke er avhengig av å kunne produsere den, men av dens pris. Forsvaret av et gratis internasjonalt matmarked er en del av den offisielle eksterne diskursen som er gjort av store aktører i området Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), men tilnærmingene er langt fra anvendt i mange landbrukssektorer i land som forkynner dem. Det vil være nødvendig å motvirke det dobbelte budskapet fra de utviklede landene som på den ene siden nevner fordelene ved en åpen økonomi, og på den andre siden deres handelspolitikk ikke tillater utvikling eller integrering av utviklingsland.
Nye former for landbruksbeskyttelse blir brukt i rike land, hvorav noen forvrenger markedet og påvirker utviklingsland som deler behovet for å skape muligheter i det internasjonale markedet for landbruksprodukter. FAO indikerer i sin analyse av 2002 at jordbrukshandelsbalansen i utviklingsland har blitt dårligere, fra et rekordoverskudd på 17 milliarder dollar i 1977, til et nettounderskudd på 6 milliarder dollar i 1996. Den samme rapporten indikerer at til tross for de internasjonale reformene for utveksling av matvarer med landbruk, økte nettoimporten av korn i mindre utviklede land til 100 millioner tonn mellom 1997 og 1999, og indikerer at dette beløpet kan øke til 190 millioner tonn innen 2015,og 265 millioner netto tonn korn innen 2030.
Denne utviklingen innen import av korn ville ha en positiv konnotasjon hvis den kunne gjenspeile en bedring i inntektsnivået i befolkningen, men vi vet at det er et alarmerende antall underernærte i mindre utviklede land, hvis grunnleggende problem ligger i å overvinne fattigdom for å skaffe seg kapasitet og stabilitet i tilgangen på mat. Storskala matimport fra land med midler til å subsidiere jordbruksproduksjonen kraftig undergraver mulighetene for mange utviklingsland som ønsker å øke sin innenlandske produksjon for å møte en del av den økende etterspørselen. I tillegg er det fortsatt usikkerhet om utviklingslandenes evne til å fortsette å skaffe tilstrekkelig valuta til å opprettholde på lang sikt,subsidiert matimport fra utviklede land.
Innhenting av valuta krever en diversifisert eksportbase som på den ene siden er avhengig av innenrikspolitikk, og på den andre siden av eksistensen av et bredt og stabilt internasjonalt marked. Uten et internasjonalt marked er mulighetene for utviklingsland begrenset.
Vi vet at et regelverk er avgjørende for at internasjonal frihandel skal fungere og bli administrert, men vi har sett at dagens regelverk ikke unngår den doble meldingen vi tidligere henviste til i forhold til proteksjonisme i utviklede land. Å unngå dobbeltmeldingen ser ut til å være utenfor rekkevidde på Verdenshandelsorganisasjonens (WTO) agenda.
I Mexico så de mest optimistiske tjenestemennene i Landbruksavtalen en prosess som på mellomlang sikt ville innebære betydelige reformer i landbrukspolitikken som ville muliggjøre sammenkobling av nasjonale og internasjonale markeder. I Doha-utviklingsagendaen ble forhandlingene presentert som et passende øyeblikk for å gjennomføre betydelige reformer av jordbruksavtalen, men motstand mot reformene fra land som gir større beskyttelse til landbrukssektorene deres var tydelig. Til og med noen multilaterale handelsforhandlinger fungerte som en begrensende faktor i autonomien til de minst utviklede landene, og formene for offentlig handling la liten egnethet for sektorene som ikke var identifisert med fri handel. Handelsliberalisering bør ikke fremstå som et mål i seg selv,men som et resultat av forhandlinger ledet av gjensidighetsprinsippet.
